Tilbake til livet - Episode 1
by Joseph Evans
Du er utrolig, Maddie.
Jeg har en klinestund med kjæresten min, Shawn, på jenterommet mitt …
Da åpner moren min plutselig døra …
Og får oss til å fyke fra hverandre.
Mamma har et trist uttrykk i ansiktet.
Maddie, jeg er lei for det …
Men fru Jenkins har gått bort.
Jeg trekker pusten dypt og setter meg på senga.
Det kommer ikke som noen stor overraskelse.
Den eldre naboen min, fru Jenkins, har vært syk en stund …
Men det er allikevel vondt å høre.
Er alt bra med deg, Maddie?
Jeg vet at du og fru Jenkins hadde et nært forhold.
Det Shawn sier stemmer.
Fru Jenkins var som bestemoren jeg aldri har hatt.
Hun var mer engasjert i meg og mitt enn noen andre.
Hun kjente til hver eneste detalj om livet mitt.
Alt fra favorittfargen min …
Til alle guttene jeg noensinne har kysset.
Det går bra.
Jeg kommer bare til å savne så mye ved henne.
Shawn nikker enig.
Dette kan høres rart ut …
Men jeg kommer til å savne hvordan hun blunket til meg.
Alle humrer litt når de tenker på det.
Man kan trygt si at fru Jenkins var VELDIG ENIG i valget av den kjæresten jeg har nå.
Jeg skal la dere tenke på dette i fred …
Men det er én ting til.
Da de fant fru Jenkins hadde hun noe i hånden …
Med navnet ditt skrevet på, Maddie.
Shawn og jeg ser forvirret på hverandre.
Hva er det?
Mamma tar opp et smykkeskrin fra lommen …
Og gir det til meg før hun forlater rommet.
Jeg ser nysgjerrig på treskrinet …
Og setter fingeren på låsen og trykker.
Lokket spretter opp med et klikk.
Der, på en pute av fløyel, ligger et anheng i ametyst.
Jeg kjenner det igjen med én gang.
Det gikk ikke en dag uten at hun hadde det på seg.
En gang sa hun at dette anhenget hadde magiske krefter.
Hun følte seg overbevist om at det ville gi henne evig liv.
Ganske ironisk nå, eller hva?
Shawn legger armen rundt meg og klemmer meg mykt inntil seg.
Skal vedde på at det vil være vakkert på deg.
Shawn tar anhenget ut av skrinet.
Han gjør seg klar til å henge det rundt halsen min …
Men han stopper idet vi oppdager at det er noe annet som er trykt inn i fløyelen.
Det er en liten papirrull med et rødt bånd knyttet rundt.
Hva i alle dager?
Jeg tar den opp og løsner båndet …
Så ruller jeg ut papiret …
Og holder det opp slik at Shawn og jeg kan se det, begge to.
Med fru Jenkins' elegante håndskrift står det:
Til min kjære Maddie …
Jeg fortalte deg en gang at dette anhenget vil gi meg evig liv.
Jeg løy ikke.
Følg instruksjonenene nedenfor …
For å bringe meg tilbake til livet.
HVA?!
Shawn, leste jeg dette riktig?!
Shawn sier ingenting, så jeg fortsetter å lese fra rullen:
Drei anhenget rundt tre ganger …
Og heng det rundt halsen og si dette:
"Jeg kaller på kraften fra fortidens sus …"
"For å vekke Julia Jenkins i dette hus."
Shawn bryter ut i latter.
Fru Jenkins hadde alltid en flott sans for humor.
Hun klarer fortsatt å få oss til å le …
Selv etter at hun er borte.
Jeg ser granskende på Shawn.
Vent litt – du tror vel ikke at hun MENTE det?
Shawn kjente ikke fru Jenkins slik jeg gjorde.
Hun trodde fullt og fast på kraften i edelstener og krystaller.
Maddie, jeg vet at dette er fristende …
Men det vil bare gi deg falske forhåpninger …
Og så blir du lei deg når det ikke fungerer.
Du har vel rett …
Men hvis jeg ikke prøver kommer jeg alltid til å lure.
Shawn rister på hodet.
Hvordan kan noe slikt overhodet fungere?
Skal hun plutselig våkne opp i nabohuset?
Eller kommer hun til å dukke opp fra ingen steder …
Her i dette rommet sammen med oss?
Jeg vet ikke, Shawn!
Men det er bare én måte å finne det ut på..
Shawn sukker.
Dette er latterlig.
Jeg bryr meg ikke om hva han synes.
Jeg skal gjennomføre dette.
Jeg reiser meg og går til sentrum av rommet.
Jeg roterer anhenget tre ganger …
Og henger det rundt halsen.
Jeg trekker pusten dypt.
Jeg kaller på kraften fra fortidens sus …
For å vekke Julia Jenkins i dette hus.
Jeg holder pusten, tør ikke å lage en eneste lyd.
Jeg ser meg rundt i alle retninger …
Og håper på et lysglimt …
Eller lyden av et englekor.
Men ingenting skjer.
Jeg løper bort til vinduet mitt og åpner det på vidt gap.
Jeg stikker hodet ut så jeg kan se inn i vinduet til fru Jenkins' soverom.
Jeg kan se familien hennes der inne.
De ser triste ut.
Hvis fru Jenkins plutselig hadde våknet …
Så ville de ha reagert.
Jeg lukker vinduet og går tilbake til Shawn.
Du hadde rett, Shawn.
Dette var en skikkelig dum idé.
Jeg burde ikke hatt så høye forhåpninger.
Jeg er lei for det, Maddie.
Jeg åpner munnen for å si at det er i orden …
Men så treffer en bølge av kvalme meg.
Et øyeblikk føles det som jeg skal drukne …
Og så …
Trekker jeg pusten dypt og retter opp nakken.
Føler du deg OK?
Ja, det går bra.
Jeg har faktisk aldri følt meg bedre.
Shawn smiler til meg.
Skal vi fortsette der vi slapp i sted?
For å få tankene over på noe annet?
Shawn skyver håret mitt til siden …
Og trekker meg til seg i et lidenskapelig kyss.
Det får det til å gå skjelvinger gjennom meg …
Og jeg føler at det strømmer en ny livskraft gjennom meg.
Som jeg har sagt før …
Du er utrolig, Maddie.
Jeg smiler innvendig.
Ikke på grunn av komplimentet …
Men fordi navnet mitt ikke er Maddie.
Ikke at Shawn noen gang vil få vite det.
Du skjønner – jeg studerte naboen min veldig lenge …
Så nå kjenner jeg hver eneste detalj om livet hennes.
Fra favorittfargen hennes …
Til alle gutter hun noensinne har kysset.
Når vi er ferdige med å kysse faller vi ned på senga.
Vet du, Maddie…
Selv om vi ikke klarte å bringe fru Jenkins tilbake til livet …
Tror jeg faktisk hun LEVER videre på et vis.
Han trykker en finger mot hjertet mitt.
Der inne.
Jeg trekker den ene munnviken opp i et lite flir.
Uten tvil.
App