Jeg tror jeg har sett et spøkelse.
Jeg har ikke sagt det til noen …
Og akkurat nå føler jeg det igjen.
Øynene mine spretter opp.
Og jeg klarer ikke å stå imot.
Nok engang blir jeg trukket mot taket.
Jeg slenger dyna til side …
Og kryper ut gjennom vinduet.
Den kjølige nattebrisen stryker over ansiktet mitt.
Og da får jeg øye på henne.
Svevende en halvmeter over taket …
Ei lita jente sitter under stjernene med beina i kors.
Hjertet slår hardt mens jeg prøver å krype unna.
Jeg rykker til og faller nesten ned fra taket.
Cornelia
Vær så snill. Bli.
Det lille hodet hennes snur seg mot meg.
Cornelia
Jeg vil ikke skade deg.
Cornelia
Jeg vil hjelpe deg.
Jeg får summet meg og forsøker å snakke.
Emily
Hva trenger du meg til?
Den lille jenta begynner å fnise.
Cornelia
Hva trenger du meg til?
Alle musklene i kroppen min spenner seg.
Emily
Hvordan vet du navnet mitt?
Emily
Er du ekte? Hva skjer?!
Cornelia
Jeg vet hvordan det føles.
Cornelia
Som om du ikke hører til her.
Cornelia
Som om det må være noe mer.
Øynene mine blir store og fulle av vantro.
Hvordan i all verden kunne hun vite det?
Et merkelig smil kryper over det spøkelsesaktige ansiktet hennes.
En dør smeller igjen inne i huset.
Hodet mitt rykker til mot lyden.
Jeg hører mamma rope på meg.
Og så, når jeg snur meg tilbake …
Da er den lille jenta borte.
Jeg legger meg tilbake i senga.
Mamma åpner soveromsdøra mi på gløtt.
Mamma
Har du det bra, jenta mi?
Mamma
Jeg syntes jeg hørte deg prate med noen.
Emily
Jeg hadde bare en vond drøm.
Men jeg klarer ikke å sove …
Hele natta gjennom tenker jeg på den jenta …
Jeg stikker bort til kjæresten min.
Jeg gir ham en stor klem når han åpner døra.
Grant
Går det bra med deg?
Jeg holder tårene tilbake.
Emily
Ja visst, jeg har det bra.
Han trekker seg litt unna og ser på meg.
Han skjønner alltid når jeg holder tårene tilbake.
Emily
Jeg må snakke med deg.
Vi går opp på rommet hans og setter oss på senga.
Emily
Det har skjedd noe de siste nettene.
Emily
Dette kommer til å høres tåpelig ut …
Emily
Men du må tro på meg.
Grant
Selvfølgelig tror jeg på deg.
Ordene setter seg fast i halsen på meg.
Emily
Jeg har snakket med et spøkelse.
Grants ansikt vrir seg om til et smil.
Emily
Grant … jeg mener det.
Grant
Du har sikkert bare mareritt.
Emily
Du er den eneste i hele verden som forstår meg.
Emily
Jeg kan ikke være åpen mot noen andre.
Emily
Hvis ikke du tror på meg …
Grant
Hva vil du at jeg skal si?
Grant
Jeg tror ikke på spøkelser.
Emily
Hvis du ikke tror på meg …
Emily
Så kom over ved midnatt i natt.
Grant
Vil du at jeg skal snike meg ut ved midnatt?
Emily
Ja. Jeg vil at du skal forstå.
Han trekker pusten dypt og rynker panna.
Grant
Greit, da ser jeg deg i kveld.
Mamma fortsetter å grave om oppførselen min.
Mamma
Du virker ikke å være helt deg selv, jenta mi.
Mamma
Du har gått rundt og sturet.
Mamma
Fortell meg hva som er galt.
Emily
Mamma, hvem bodde her før oss?
Emily
Jeg er bare nysgjerrig.
Mamma
Det bodde en familie her.
Mamma
Og for omtrent ti år siden …
Mamma
Da solgte de huset til oss.
Emily
Hvorfor flyttet de?
Mamma
De forlot byen i all hast.
Hjertet mitt slår hardere.
Mamma legger ned gaffelen sin.
Mamma
Hvorfor bryr du deg om det?
Mamma
De hadde en datter, greit?
Mamma
Hun var omtrent på din alder …
Mamma
Men en dag forsvant hun.
Mamma
Og foreldrene klarte ikke å bo her lenger.
Mamma
De la huset ut for salg, og vi kjøpte det.
Vannglasset glipper ut av hånden min.
Det knuser i biter på gulvet.
Mamma
Emily! Hva går det av deg?!
Emily
Slutt å kjefte på meg!
Mamma
Ikke våg deg å svare slik til meg!
Jeg kaster tallerkenen min i gulvet …
Jeg låser døra etter meg …
Og jeg klarer ikke å slippe tanken …
Hvis jeg kunne forsvinne fullstendig …
Når det omsider blir midnatt …
Grant klatrer opp nedløpsrøret.
Vi setter oss sammen på kanten av taket.
Emily
Tusen takk for at du kom.
Grant
Det skulle bare mangle.
Så kjenner jeg den følelsen igjen.
Emily
Du føler det, ikke sant?
Grant
Jeg tror du bare finner på dette.
Der kommer Cornelia sjenert frem.
Det går en frysning nedover ryggen på meg.
Jeg reiser meg opp på taket og begynner å skrike.
Emily
Den lille jenta som forsvant for årevis siden.
Grant
Du holder på å bli gal!
Sakte hever Cornelia fingeren opp mot leppene.
Cornelia
Han skjønner det ikke.
Tårene triller nedover kinnene mine.
Grant
Greit, jeg henter mammaen din!
Emily
Nei! Ikke gjør det, Grant!
Cornelia
Vi trenger ham ikke.
Cornelia
Jeg kan hjelpe deg.
Cornelia
Bare stol på meg.
Jeg nikker – med tårevåte øyne.
Emily
Jeg vet ikke hvorfor …
Emily
Men jeg stoler på deg.
Den lille jenta rekker ut hånden …
Grant og mamma kryper ut på taket.
Mamma
Emily! Hva driver du med?
Men jeg hører ikke på dem.
Cornelia leder meg fremover.
Cornelia
Nå vil jeg at du ønsker deg noe.
Cornelia
Gjenta etter meg.
Jeg tar den myke hånden hennes.
Jeg løfter den bare foten min opp i lufta.
Så snur Cornelia seg og ser på meg.
Hun kan se mamma og Grant …
Men de kan ikke se henne.
Ansiktet hennes får et trist, men søtt uttrykk.
Cornelia
Gå tilbake til dem.
Cornelia
Jeg begynte å krangle med foreldrene mine …
Cornelia
Og jeg ønsket at jeg kunne forsvinne.
Cornelia
Jeg fikk ønsket mitt oppfylt …
Cornelia
Men jeg kunne ikke gjøre om på det igjen.
Cornelia
Jeg ble så ensom.
Cornelia
Du er den eneste som noen gang har kunnet se meg.
Cornelia
Jeg ville at du skulle være sammen med meg for alltid.
Cornelia
Men nå skjønner jeg …
Cornelia
At det ville ikke vært rettferdig overfor deg.
Cornelia
Jeg lover at jeg ikke skal forstyrre deg igjen.
Cornelia
Nyt resten av livet ditt, Emily …
Cornelia
Og du må ALDRI ønske at du kan forsvinne.
Jeg kjenner at mamma og Grant trekker meg tilbake.
Jeg snur meg og faller inn i mammas favn.
Jeg ser bortover taket mot stedet Cornelia var.
Og denne gangen vet jeg at …
Hun kommer aldri tilbake.
