Myntens andre side - Episode 1
by Joseph Evans
Jeg går inn på soverommet mitt etter en travel dag på skolen.
Jeg tar laptoppen ut av sekken…
Men den glir ut av de klønete hendene mine…
Og smeller i gulvet.
Etter et øyeblikks sjokk og redsel…
tar jeg den forsiktig opp, og setter den på pulten.
Jeg åpner lokket og ser med bare ett øye.
Skjermen er helt svart.
Ikke vær ødelagt, please!
Jeg har ikke råd til en ny laptop!
Jeg tapper lett på den, og ikke noe skjer…
Så slår jeg på den…
Og skjermen blinker til liv.
Men istedet for å vise skrivebordet…
vises det bare statisk forstyrrelse.
Etter et øyeblikk fader det ut…
Og jeg ser bare en gutt som stirrer tilbake på meg.
Herregud.
Laptoppen min har startet en videosamtale…
Med en fremmed!
Hei, kan jeg hjelpe deg?
Jeg stirrer på ham med store øyne.
Han er rundt samme alder som meg…
Og han er utrolig pen.
Jeg…eh…nei, ikke egentlig.
Jeg tror jeg ringte deg ved et uhell.
Jeg ringte deg faktisk ikke i det hele tatt.
Jeg mistet laptoppen min…
Og da jeg åpnet den, var du der.
Gutten ler…
Og noe med smilet hans gir meg sommerfugler i magen.
Jeg heter forresten Owen.
Jeg heter…
Sky?
Jeg måper, og lurer på om han kjenner meg.
Det står på døren bak deg.
Åh. Selvfølgelig.
Jeg kjenner at jeg rødmer.
Jeg hadde glemt at jeg fortsatt hadde plakaten fra barndommen.
Det var hyggelig å møte deg, Owen…
Men jeg må visst få reparert laptoppen.
Den er tydeligvis ødelagt.
Hei, vent.
Tror du ikke at det mer enn bare en ødelagt laptop?
Hva mener du?
Jeg har alltid vært interessert i det uforklarlige.
Flere univers, sorte hull, svart materie…
Og skjebnen.
Hva om det var bestemt at vi skulle møtes sånn?
Jeg hever et øyenbryn.
Jeg vet ikke om jeg tror på sånt.
Du har kanskje rett.
Jeg tror vel bare at det er en grunn til at ting skjer…
Særlig etter det som hendte meg for fem måneder siden.
Jeg stirrer på ham.
Hva hendte?
Owen trekker pusten dypt.
Jeg kjørte motorsykkelen min…
Og en lastebil kjørte mot rødt lys.
Den kjørte rett på meg.
Jeg lå i koma i tre dager…
Og legene sa til moren min at jeg hadde 50 % sjanse til å overleve.
Det slo på en måte mynt om livet mitt.
Og jeg er takknemmelig hver dag for at mynten landet på riktig side.
Jeg må bare tro at det var bestemt at jeg skulle leve.
Oi, det er utrolig.
Sånt forandrer sikkert måten du tenker på.
Så du er enig med meg?
Tror du at det er skjebnen som gjorde at vi traff hverandre på denne måten?
Jeg vet ikke hva jeg tror om skjebnen…
Men jeg tror jeg må få etternavnet ditt, og e-postadressen din…
I tilfelle vi plutselig blir brutt.
Owen ler.
Ja, tenk på det?
Vi ville aldri funnet hverandre igjen.
Jeg heter Owen—
Jeg venter på at Owen skal avslutte setningen, men han bare smiler.
Owen hva da?
Da han ikke reagerer skjønner jeg at han ikke bare tar seg god tid.
Bildet er frosset.
Nei, nei, NEI!
Jeg tar fort et bilde av skjermen med mobilen…
Så har jeg iallfall et bilde av ham å gå etter.
Like etter kuttes samtalen…
Og jeg ser på skjermen min.
Jeg åpner videosamtaleprogrammet mitt…
Ser på søkehistorikken…
Men det er ikke noe oppføring av samtalen der.
Jeg åpner bildet jeg tok med mobilen…
Zoomer inn bildet med pekefingeren og tommelen.
Jeg studerer bildet…
Søker etter noe i bakgrunnen som kan gi meg hans fulle navn.
Så ser jeg det —
Et trofé på skrivebordet hans som er gravert med:
“Junior motorsykkelchampion 2019, Owen Brooks.”
Jeg skriver “Owen Brooks” inn i søkestrengen på videosamtaleprogrammet...
Og kontaktinformasjonen hans kommer opp med en gang…
Ved siden av et bilde av ham.
Har deg!
Jeg trykker på videosamtaleknappen…
Retter på håret…
Men når samtalen besvares…
er det ikke Owen som er på den andre siden av kameraet…
Det er en middelaldrende kvinne.
Hallo, dette er Helena Brooks.
Eh, jeg beklager å bry deg.
Jeg ser etter Owen.
Helena bøyer hodet til siden.
Er du en gammel venn av Owen?
Jeg ser fra side til side, og lurer på hvordan jeg skal forklare det.
Eh... noe sånt.
Helena griper seg i skulderbenet.
Åh, kjære. Du vet det altså ikke?
Jeg rynker ansiktet.
Vet hva?
Helena svelger, og jeg ser at hun har vondt for å snakke.
Owen var i en motorsykkelulykke for fem måneder siden.
De ga ham 50 % sjanse til å overleve…
Og jeg er lei for å måtte si at han ikke overlevde.
Jeg smalner øynene, og tror ikke helt det jeg hører.
Jeg holder på å si at det ikke kan stemme…
for jeg snakket akkurat med ham…
Så husker jeg den statiske forstyrrelsen før samtalen…
Og den manglende samtalehistorikken.
Jeg er lei for å si det, kjære.
Kjente du sønnen min godt?
Jeg rister av meg transen.
Ikke egentlig, men…
Han gjorde inntrykk på meg.
Som han gjorde på alle han traff.
Du vet kanskje at sønnen min hadde stor sans for det uforklarlige.
Han trodde på teorien om at det var parallelle univers.
Jeg synes ikke det er lett å tro på det…
Eller noe jeg forstår, for å være ærlig.
Men noen ganger liker jeg å tro at…
det kan være iallfall ett univers til der ute et sted…
Og at mynten landet med den andre siden opp der…
Og at sønnen min overlevde.
Jeg ser på bildet på telefonen min…
Der Owen smiler det vakre smilet sitt…
Jeg kan ikke hjelpe for at jeg smiler selv.
Jeg ser på Owens mor, og blikkene våre møtes.
Det vil jeg også tro.
App