Jeg kunne stirret på Markus Høytårn hele natta.
Jeg sitter på biblioteket, to bord unna ham.
Det er her jeg har sittet i flere timer ...
Men han har ikke lagt merke til meg.
Jeg ser ned i boka jeg har latt som om jeg leser.
Kanskje jeg skulle gått bort til ham ...
For å presentere meg selv, og fortelle en morsom vits.
Uff, jeg kan jo ingen vitser en gang.
Jeg føler meg nedstemt og slår hodet ned i boka.
Jeg skal akkurat til å pakke sammen og dra hjem ...
Når lysene plutselig dimmer.
Markus
Wow, jeg innså ikke hvor sent det var.
Han snakker faktisk til meg.
Sara
Ja, øh, ikke jeg heller.
Sara
Jeg ble visst litt oppslukt av boka.
Heller oppslukt av øynene dine!
Markus smiler og ser seg rundt.
Markus
Det ser ut som det bare er oss igjen.
Markus
Vi burde kanskje –
Jeg krymper meg på vei mot døra.
Markus og jeg når den samtidig.
Jeg griper dørhåndtaket …
Og prøver å komme på noe å si …
Men så skjer det noe veldig rart.
Sara
Eh … dørene er låst.
Markus går rundt meg og drar i håndtaket.
Sara
Er bibliotekaren fortsatt her?
Jeg ser bort på pulten hennes, men den er tom.
Markus prøver å åpne dørene en gang til.
Markus og jeg stirrer på hverandre.
Sara
Det gir ikke noe mening.
Markus og jeg skvetter og snur oss mot den høye lyden.
Den kom fra et sted bakerst i rommet.
Markus
Det høres ut som skritt.
Markus går noen steg fremover og roper ut.
Sara
Øh, ja, veldig skumle skritt!
En bølge av frykt slår inn over meg ...
Og jeg flytter meg instinktivt nærmere Markus.
Så, når et av taklysene slår seg helt av ...
Griper jeg tak i armen hans.
Sara
Hva i all verden skjer nå?!
Markus rister på hodet, storøyd.
Markus
Jeg har ikke peiling.
Markus
Men jeg synes vi burde prøve å komme oss ut herfra.
Vi skvetter begge to når vi hører enda et høyt dunk ...
Så begynner vi å gå mot vinduene.
Et nytt taklys slukner plutselig ...
Men når vi kommer til vinduene ...
Markus
Ok, la oss ta det med ro.
Et nytt dunk følger ordene hans ...
Og så den umiskjennelige lyden av latter.
Sara
Det er definitivt noen her!
Markus rynker pannen og knytter nevene.
Markus
Ja – og de kødder med oss.
Markus
Det skal det bli slutt på nå.
Jeg ser nervøst på at han marsjerer bort langs en hyllerad.
Markus
Kom igjen, hvem er det?!
Jeg rykker til når enda et taklys slukner.
Det begynner å bli ganske mørkt her inne.
Markus
Kom ut og vis deg –
Ordene hans avbrytes av et forskrekket gisp.
Og når han kommer løpende ut av hylleradene ...
Er han hvit som et spøkelse.
Han tar tak i hånda mi og begynner å dra.
Frykten min skyter opp rundt 100 hakk.
Plutselig dukker han ned ...
Og drar meg med under et bord.
Sara
Markus, du skremmer meg!
Han skjelver bokstavelig talt.
Markus
Jeg så noe … noen.
Han svelger, ute av stand til å si ordene.
Jeg rister ham, og begynner å skjelve selv.
Sara
Han så ikke hva da?!
Markus snur seg og ser meg rett i øynene.
Jeg reagerer umiddelbart …
Sara
Hva mener du, han så ikke levende ut?!
Markus
Han var liksom over to meter høy!
Markus
Munnen hans hang åpen …
Markus
Og jeg så ikke noen øyne!
Markus
Jeg ville ikke tullet med noe sånt!
Jeg begraver ansiktet i brystet til Markus.
Han holder armene sine rundt meg.
Og når vi hører latteren igjen ...
Klemmer vi hardt til rundt hverandre.
Sara
Vi er levende målskiver!
Sara
Uansett hva den tingen er, kommer den til å finne oss …
Mens dunkene blir høyere.
Jeg ser opp og kjenner hjertet i halsen.
Kommer det to uhyrlige føtter.
Markus begynner å skyve oss unna.
Markus
Vi trenger et våpen eller noe!
Skrittene kommer nærmere.
Helt til de store, uhyrlige føttene stopper opp foran bordet.
Jeg bestemmer meg for å ta motet til meg.
Sara
Så må jeg bare si dette.
Sara
Jeg liker deg, Markus!
Sara
Jeg liker deg skikkelig godt!
Han får ikke sjansen til å svare.
Bordet velter og smeller i gulvet flere meter unna.
Jeg hever sekken instinktivt.
Og når jeg ser det forferdelige, fryktelige ansiktet til monsteret ...
Markus
Hei, hei, går det bra?
Jeg gisper, løfter hodet og ser meg rundt.
Men … det er ikke noe monster.
Jeg er fortsatt på biblioteket …
Markus
Jeg tror du hadde et mareritt.
Markus
Og så prøvde du å slå meg med sekken din.
Markus smiler og peker på boka mi.
Markus
Skrekkhistorier, hva?
Monsteret fra drømmen min stirrer opp på meg.
Sara
Jeg visste ikke at jeg sovnet.
Markus
Jeg hadde dårlig samvittighet for å vekke deg …
Markus
Men biblioteket stenger.
Jeg pakker sammen tingene mine halvt i svime ...
Og kjenner en forferdelig følelse av déjà vu.
Markus og jeg går sammen til døra –
– Heldigvis åpner den seg –
Og når vi har kommet oss ut, går jeg mot bilen min.
Denne kvelden har vært helt bortkastet.
Jeg åpner døra mi, men stemmen til Markus stopper meg brått.
Markus
Du sa at du likte meg.
Markus
At du likte meg skikkelig godt.
Jeg snur meg sakte mot ham.
Han smiler og stikker hendene i lommen.
Markus
Du ropte det før du våknet opp.
Skal jeg fortelle sannheten?!
Jeg vurderer å lyve, men hva er vitsen?
Han har allerede hørt meg.
Så nok en gang tar jeg motet til meg.
Gliset hans blir enda bredere.
Markus
Du vet, klokka er ikke så mye enda.
Markus
Vil du ta en drink?
Markus
Det er et sted på hjørnet rett her oppe.
Jeg klyper meg selv, og han ler.
Jeg nikker og går bort til ham ...
Hjertet mitt banker høylytt.
