Til matbutikken - Episode 1
by Joseph Evans
Jeg ligger i sengen med pc-en på fanget…
Skroller tilfeldig gjennom feeden i mine sosiale medier…
når kjæresten min, Jake, ringer.
Jeg svarer og smiler frekt.
Hei, Jake!
Det er jo bare et par timer siden du dro…
Du får bare ikke nok av meg, gjør du vel?
Jake smiler ikke tilbake.
Hvorfor er du så alvorlig?
Er det noe galt?
Sarah, jeg må vise deg noe.
Det er et bilde.
Bildet kommer opp på skjermen min.
En vennegjeng poserer foran kameraet på et dansegulv.
Det ser ut som en helt vanlig discotekscene…
Men det er én ting:
Jenta midt i gjengen…
er meg.
Dette bildet ble postet på discotekets sosiale media i går kveld.
Det ble tatt kl. 23:33.
Jeg setter meg opp med bena under meg.
Men jeg var ikke på noen klubb i går kveld.
Jeg vet det.
Kl. 23:33.…
så vi en film sammen hjemme hos deg.
Jeg ser nærmere på gjengen rundt meg på bildet.
Hvem er disse menneskene?
Jeg har aldri sett dem før.
Jake trekker pusten dypt.
Det jeg skal si nå kommer til å høres sprøtt ut…
Men la meg snakke ferdig.
Det går noen rykter…
om at et ekkelt kloneselskap har operert her i landet i flere tiår.
Foreldre betaler et lass med penger for å få barna sine klonet ved fødselen…
Og så blir klonene sendt bort og oppdras av skuespillere som later som at de er foreldre.
Jeg ler tvilende.
Du har rett, det høres sprøtt ut.
Jeg måper når Jake fortsatt er alvorlig.
Hvorfor skulle noen klone barnet sitt?
For å bli den perfekte organdonoren…
Hvis det barnet en gang trenger en transplantasjon.
Jeg rynker ansiktet.
Vent, du sier ikke det jeg tror at du sier, vel?
Jake hever øyenbrynene.
Foreldrene dine har alltid vært veldig overbeskyttende.
De er akkurat sånne mennesker som vill klone deg…
For å passe på at du hadde noen hvis du noen gang skulle trenge en transplantasjon.
Blikket mitt flakker når realiteten synker inn.
Jeg griper pc-en med en rask bevegelse.
Jeg holder den mens jeg går ut av sengen…
og går hvileløst rundt i rommet.
Det er derfor de alltid har vært så rare, er det ikke det?
De har holdt denne store hemmeligheten skjult for meg hele livet mitt.
De klonet meg ved fødselen!
Jake ser ut til å ha fått panikk.
Sarah, demp deg!
Nå kommer det rareste:
Hvis klonen noen gang får vite sannheten…
så blir det ordnet.
Jeg vrir på hodet.
Når du sier "ordnet"...
Hva mener du egentlig med det?
De falske foreldrene tar dem med til "matbutikken".
Men de tar dem egentlig med…
for å få dem drept.
Sånn at kloneselskapet ikke blir avslørt.
Jeg svelger hardt.
Herregud.
Hva om den jenta finner bilder av meg på nett og begynner å stille spørsmål?
Da dreper de henne!
Hva skal jeg gjøre, Jake?
Jeg tror jeg vet hva du må gjøre.
Jeg setter pc-en forsiktig fra meg på skrivebordet…
Og snurrer på stolen.
Jeg må kontakte henne…
Hjelpe henne å flykte.
Jake nikker bistert.
Hun er tagget som Angelica Preston.
Jeg tror ikke det blir vanskelig å finne henne.
Jake avslutter samtalen…
og jeg skriver "Angelica Preston" i søkestrengen til videosamtaleprogrammet mitt.
Profilbildet hennes kommer opp med én gang…
Ser ut akkurat som meg.
Jeg klikker på ringeknappen…
Og da Angelica svarer…
blir ansiktet hennes hvitt som på et spøkelse.
Angelica, du kjenner ikke meg…
Men jeg heter Sarah…
Som du ser, så ser vi helt identiske ut.
Jeg skjønner at dette må være superrart.
Men vær så snill, samme hva du gjør, så hold forbindelsen.
Angelica stirrer bare på meg, med øynene klistret til mine.
Vet foreldrene dine at du snakker med noen akkurat nå?
Angelica rister stille på hodet.
Er døren til rommet ditt låst?
Angelica nikker, og ser fortsatt livredd ut.
Ok, det er ingen enkel måte å si dette på…
Men... du er min klone.
Jeg ser at Angelicas puster fortere.
Du ble skapt for å tjene som min donor i tilfelle transplantasjon.
Foreldrene dine er ikke egentlig foreldrene dine.
De er skuespillere som ble ansatt som foreldre.
Og hvis de finner ut at du vet om det…
så vil de drepe deg.
Etter et øyeblikks stillhet…
åpner Angelica endelig munnen for å snakke.
Du tar feil.
Jeg lukker øynene et øyeblikk…
for å formidle hvor alvorlig situasjonen er gjennom smerten i ansiktet mitt.
Vær så snill, du må tro meg.
Livet ditt er i fare.
Du må rømme gjennom soveromsvinduet ditt og komme deg vekk.
Men Angelica rister bare på hodet.
Nei, som jeg sier, du tar helt feil.
Jeg er ikke klonen din.
Jeg klemmer neseryggen min, og skulle ønske hun ville akseptere det jeg forteller henne.
Angelica, vær så snill!
Du må tro meg!
Se på oss!
Vi er identiske!
Angelica avbryter meg ved å heve hånden.
Bare... slutt å snakke.
Hun senker skjelvende hånden ned langs siden…
Hun trekker telefonen opp av lommen.
Så hever hun den sakte mot øret…
Hun sier tre ord:
Hun vet det.
Jeg skal til å spørre Angelica om hvem hun snakker med…
når moren min roper opp trappen:
Kjære, vi må en tur i matbutikken.
App